onsdag 10. februar 2021

Skjønnlitteratur frå det gamle Åsane

Langs stiane folk trakka i det gamle
bondesamfunnet Åsane ein gong var
(foto: Arve Kjell Uthaug)
Eg måtte finna fram saksa og klippa opp fleire av sidene i denne boka. Det var jo slik ein gong at mange nye bøker måtte sprettast av den som las dei først. Heilt sikkert fanst det ein produksjonsteknisk grunn. Denne boka, som kom ut i 1926, og som eg fekk lånt inn gjennom det lokale biblioteket, var altså ikkje lesen av andre før.


Det er for gale. For Folkje i Botn av Kristian Matre er ei fin bok på fleire måtar. For det første er dette noko så spennande som skjønnlitteratur lagt til Åsane - den sørlege og bynære delen av det gamle strilelandet, kommunalteknisk slukt opp av Bergen by så seint som i 1972. Boka opnar døra på gløtt inn til det gamle bygdelivet, ispedd fine skildringar og gode observasjonar. Men ikkje berre det. Forteljinga om folket i Botn seier mykje om det som rørte seg innom vadmålsvesten.


Kristian Matre

Forfattaren Kristian Matre (1877-1943) hadde røtene sine djupare innover i Nordhordland. Han ætta frå Masfjorden på både fars- og morssida, men vart fødd på Myking i det som i dag er Alver kommune. Då Kristian var sju år, flytta familien til Mjølkråne i Åsane. Dermed kom Kristian til ein del av strilelandet som var nært både sjøen og byen. Som vaksen flytta han til Austlandet og arbeidde som forretningsførar i avisa Bratsberg-Demokraten. Seinare dreiv han som frukthandlar i Skien.

Alle bøkene sine gav han ut etter at han flytta austover, men handlinga i dei fem første er lagt til Åsane. Dei to første handla om folket i Botn: Folkje i Botn (utgittt 1926) og I bast og band (1929). Visstnok skildrar dei tida på slutten av 1850-talet. Dei tre neste handla om folket på Rabben: Denne jammerdal (1930), Den harde striden (1931) og Millom eldar (1933). 

Kristian Matre har fått eit avsnitt i Norsk Allkunnebok. Der heiter det at han gjev eit rikt og påliteleg kulturhistorisk bilete av strilebonden heime og i byen på siste halvdelen av 1800-talet. Allkunneboka slår vidare fast at Matre "er ein fin psykolog og har eit sermerkt tak på sentrale problem i vestlandsk religiøsitet".


Gamle Åsane

For mange er Åsane først og fremst IKEA-land med masete kjøpesenter, overfylte parkeringsplassar, rundkøyringa til å bli øren av - og kort veg inn til Bergen. Men du skal ikkje så veldig langt tilbake i tid før Åsane var noko heilt anna. Spora er heller ikkje så vanskelege å finna den dag i dag om ein ser etter. 

Det er altså bondesamfunnet i det gamle Åsane som er ramma rundt forteljinga i denne boka. Sjøen og heimefisket er viktig for folket på garden vi les om, så dermed er vi nok ikkje i dei mest innlandsprega områda av Åsane. Eg skal ikkje vera skråsikker, men for meg ser det ut som om "Botn" i romanen passar inn i landskapet langs kyststripa mellom Steinestø i nord og Eidsvåg i sør. 


Kone og mann

Kva handlar Folkje i Botn om? Mange ting, sjølvsagt. Men kan henda aller mest om det vanskelege samlivet mellom kone og mann. Boka kan sjåast som eit lite galleri, som stiller ut ulike samliv. Enkemannen Eskild og nyekona, bibelbodet Nils Kvamme og andrevalet Lena, feiarmeister Thorsen og madamen, Guri og Sjur, Sigrid og Rasmus. Stundom berre anar vi det, andre gonger ser vi tydeleg at dei fleste har sitt å stri med. Av og til ligg det mest og ulmar, og kanskje blir det med det, men andre gonger slår det ut i brann. 

Best kjende blir vi med hovudpersonen Vemund og kona hans Madli. Dei er ektefolk og driv gard saman, men dei lever meir side om side enn i lag. Då Madli forelska seg i spelemannen Vemund, tok ho òg eit steg ned på den sosiale stigen og vart plasskone. Det er mange forventningar ho ikkje får innfridd. Slik er det med han òg. Dei spelar kvarandre ikkje gode, for å seia det med moderne idrettsspråk. 

Matre skriv godt om Madli og Vemund. Så godt at vi kan skjøna dei litt begge to. Det same gjeld rolla sonen Hogne spelar.


Gudstru

I dette samfunnet er gudstrua viktig. Ikkje som eit sett meiningar som kan samlast og plasserasat på sin tilviste plass, heller ikkje som ein rein søndagsaktivitet - men som ein tankegang som gjennomsyrar kvardag og helg. Det er noko herleg ublygt over det heile. Vanlege menneske kan snakka med kvarandre om Gud.

Gudstrua i dette samfunnet levde som kjent i spenninga og samspelet mellom kyrkjekristendom, nedarva forestillingar og ny vekkingskristendom. Nils Kvamme er den tydelegaste representanten for dei vakte eller bønefolket. Han er streng, og folk ser nok på han med ei blanding av respekt og avstand. Kristian Matre karikerer ikkje pietistane i denne boka, i alle fall ikkje slik eg les han. Andre har vore flinke til å forfatta fram usympatiske pietist-karikaturar. Som Jan Inge Sørbø peikar på i Nynorsk litteraturhistorie, stod mange tidlege nynorskforfattarar i ein frilyndt tradisjon som hadde "ein diskursiv fiende i pietismen og 'bønefolket'" (s. 93). På den andre sida har det òg funnest ein pietistisk skjønnliterær tradisjon som vittig er blitt karakterisert om lag som så, at bøkene slutta med at først vart hovudpersonen frelst og gift, deretter heile bygda frelst og gift.

Her opplever eg at Folkje i Botn framstiller ting ærlegare. Her er det ikkje først og fremst karikering eller propaganda, men vilje til å forstå.


Neste akt

Kontakten mellom bymann og stril pregar òg denne boka. Det same gjer den indre spenninga hjå Vemund mellom å føya seg, vera smidig og jamvel duka nakken på den eine sida, og det å mota seg til å slå i bordet på den andre. Ein litt eksotisk figur er han òg, ein som det kunne ha gått gjetord om: god spelemann, flink til å finna fiskeplassar og ein kløppar til å ro.

Så får vi sjå korleis det går med folket i Botn i neste roman, I bast og band.

Neste artikkel om Kristian Matre og bøkene hans, handlar om Eit ekteskapsdrama frå Åsane

Kjelder: 

Folkje i Botn (Skien, 1926).

Artikkelen om Kristian Matre i boka Bygda gav diktarsyn (Olav A. Loen, 1970).

Wikipediartiklane om Kristian Matre (både bokmåls- og nynorsk-Wikipedia).

Artikkelen om Kristian Matre i Norsk Allkunnebok (1948-1966).

Nynorsk litteraturhistorie av Jan Inge Sørbø (Oslo, 2018).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar