lørdag 5. august 2017

Fargerike Salhus

Frå Norsk Trikotasjemuseum i Salhus (foto: Arve Kjell Uthaug)
- Om du e sjef på strikkelofte elle general, skal du inn på ferjo, lyt du venta på signal.

Slik syng Salhusvinskvetten i si spotte- og hyllingsvise til ferjebillettøren Peder. No står ikkje lenger bilane i kø på ferjekaien i den vesle tettstaden Salhus nord for Bergen. Mange år er gått sidan ferjerutene vart lagde ned. Bruene i distriktet har gjort kaien overflødig, og Salhus er blitt til ein rolegare stad. Stilt er det på strikkeloftet òg. Den ordinære produksjonen på Salhus Tricotagefabrik slutta i 1989. Dermed var det slutt på Krone Maco og Cobra undertøy og all storproduksjon i Salhus, sjølv om det framleis går an å få kjøpt lokalproduserte plagg i både ull og bomull på museumsbutikken.

Falma
Det er ingen tvil om at den vesle industristaden i utkanten av Åsane har falma. Ein gong var det mange butikkar her. Dei er borte no. Eg kjenner ei som reiste frå Frekhaug til Salhus for å kjøpa den første sminka si. Ingen ville finna å reisa dit i slikt ærend i dag. Knapt ville nokon reisa dit for å kjøpa noko som helst. Rett nok er det både skule og kyrkje her, til og med catering. Men skal du ha daglegvarer, ei bukse eller eit nytt par sko, må du i bil. Vekk frå Salhus.

Sjølv voks eg opp på Nyborg i Åsane. For oss var Salhus ein liten plass i utkanten. Lite skjedde der, i alle fall så langt vi kjende til. Uttrykket "dra te Salhus" hadde vi høyrt. Eg anar ikkje kvifor det akkurat var plassen Salhus som dukka opp i eit slikt uttrykk, men det var neppe med på å gje den litt slitne industristaden høgare status.

Fortryllande
I ettertid har eg skjønt at det er meir med Salhus. Trass i at mykje har stoppa der, så er Salhus ein unik og - på sitt kvardagslege vis - fortryllande plass.

Sant nok. Det er ikkje liv og røre som det ein gong var i den gamle trikotasjefabrikken den gongen dei produserte undertøy og strikkeplagg for full damp. På slutten av 1950-talet arbeidde det 360 menneske her, og fleirtalet var kvinner. Så kom dei store endringane, og "salgssvikt og økt konkurranse med billigvarer" gjorde at kroken vart sett på døra i 1989. Men Salhus har gripe den kulturelle livbøyen. Dei gamle produksjonslokala hyser no Norsk Trikotasjemuseum. Om maskinene stort sett står i ro på strikkeloftet, så er dei her. Ei museumsomvisning bør starta med filmen om Salhus, som gjev ein smak av arbeidet på fabrikken, historia, menneska og dialekten. Neste steg er å følgja omvisaren rundt i dei ulike avdelingane, og steg for steg i produksjonen. Karde- og strikkemaskiner, genserar, langundikkar, ull, garn og symaskiner - det meste er her.

Etter omvisninga bør ein ha god tid til kafeen. På menyen står kaker, vaflar, rundstykke - og kaffi med gratis påfyll. Her går det med andre ord an å bli sitjande ei stund. Dei vakre lyse lokala har vindaugo vende mot fjorden. Om veret legg godsida til (eit litt usannsynleg scenario), går det an å sitja ute på sjøsida av fabrikken. Når ein går ut igjen av fabrikken, altså mot fjellsida, står ein midt inne i salhusgrenda. Ei klynge av gamle trehus som søkjer livd hjå kvarandre i den bratte brekka frå fabrikken og opp mot foten av fjellet.

Det kan ikkje bu mange hundre menneske i Salhus. Nettopp derfor er det så gledeleg å koma hit og oppleva ei lita industrigrend med eit oppegåande museum og ein avslappande kafe med førsteklasses utsikt. Stakkars turistar som stampar i stim til Troldhaugen eller pressar seg saman i køen til Fløibanen, tenkjer eg. Kanskje hadde dei hatt større utbytte og betre minne frå ein tur til Salhus, litt utanfor allfarveg.

Strilekultur
Kulturelt sett må ein vel seia at Salhus boksar over vektklassen sin. Ikkje berre har dei trikotasjemuseet. To av strilekulturens store suksessar kjem òg herifrå. Først var det Salhuskvintetten som fôr med singel og sand, mimra om gryta hennar mor og venta seg andre bollar når papen kom heim. I 1970 var "Gryta hennar mor" den mest spelte melodien i radioprogrammet Ønskekonserten. Så kom Salhusvinskvetten med eit herleg oppkok av strilamål, laussloppen humor, førsteklasses evne til å ta situasjonar og personar på kornet - og ei noko svakt utvikla evne til leggja til sides reine pubertetsinnfall.

får vi håpa teaterframsyninga om livet i gamle Salhus blir sett opp på ny i dei gamle fabrikklokala. "Vi er ikke kommet til jorden for noe gjestebud", heiter stykket.

Men teaterstykke eller ikkje, konklusjonen pressar seg fram. Dra te Salhus.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar